Norge er det landet i verden med flest elbiler per innbygger. Den største grunnen til at nordmenn har blitt verdensmestere i elbil, er insentivene vi har for å kjøpe og eie dem, som lavere årsavgift og fritak fra bompenger. Tidligere var kort rekkevidde den viktigste grunnen til at vi ikke valgte elbil, men store fremskritt i batteriteknologien gjør at vi nå ser rekkeviddeangsten i bakspeilet. De første utgavene av Th!nk City hadde for eksempel en rekkevidde på 85 kilometer, mens fremtidens Tesla Roadster skal kunne kjøre 1000 kilometer på én lading. Insentivene og rekkevidden har sammen bidratt til at bilforhandlere og trafikkstasjoner for lengst har gått tomme for de opprinnelige EL-skiltene. Det samme gjelder EK, EV og EB. Inntil videre er det EC som gjelder. Å gå tom for bokstaver er én ting, men køen av elbiler kan også tømme lageret for noe mer prekært. Batterier.

Bånn gass inn i batterikrisen?

Selv om det ikke virker helt sånn, siden vi har brukte batterier i skuffen og batterier på butikken, snakker flere om at vi kan være på vei inn i en batterikrise. Årsaken er det store og økende behovet vi har for batterier – og dermed også for råmaterialer vi lager batterier av. Bilparken vår, som regjeringen vil at kun skal utvides med nullutslippsbiler etter 2025, er ikke alene om å kreve batterier. I garasjen har vi også elsykler og elsparkesykler, og i hjemmene ber stadig flere ting om AA og AAA. En bamse er ikke lenger bare en bamse, nå kan den gjerne si “jeg elsker deg” på flere språk, og kjærlighetserklæringen kommer med en pris. Vanlige husholdningsbatterier inneholder ikke-fornybare metaller, som ofte hentes ut på andre kontinenter, men som kan brukes om igjen hvis vi leverer inn batteriene når bamsen ikke snakker lenger (puh). Brukte batterier er fremdeles fulle av futt!

Kampen om råvarene

Litiumionbatteriet kom på begynnelsen av nittitallet og har vært viktig i utviklingen i elbiler, mobiltelefoner og bærbare datamaskiner. Det som er så spesielt med disse batteriene er at de har en høy energitetthet og er ladbare. Revolusjonen vi har sett innenfor bærbar elektronikk ville ikke vært mulig uten litiumionbatterier.

På minussiden, inneholder de det sjeldne og omdiskuterte mineralet kobolt. Kobolt kalles en av verdens mest ettertraktede råvarer og det nye gullet. Over halvparten av all kobolt i verden finnes i Kongo, et land som herjes av borgerkrig og uro. Jakten på kobolt bidrar til konfliktene i landet, noen kaller det en ressurskrig. Menneskerettighetsorganisasjoner er i tillegg svært kritiske til arbeidsforholdene i gruvene som kobolt utvinnes fra.

Så hvorfor bruker vi egentlig kobolt i batterier – og må kobolten være der? Vi stilte Halvor Høen Hval, batteriforsker og doktorgradskandidat ved Universitetet i Oslo, dette spørsmålet.

– Det finnes litiumionbatterier uten kobolt, for eksempel litium jernfosfat, og disse brukes ofte i elektriske busser. Her får man såpass mye mindre energi per vekt at det så langt ikke har gitt mening å bruke dette i personbiler og mobiltelefoner. Da brukes i stedet en annen type litiumionebatteri, og denne må ha kobolt for å få den ønskelige stabiliteten og ikke tape seg så raskt over tid. Man får nemlig stabilitetsproblemer så snart man prøver å minke mengden kobolt i katoden, men man har kommet langt. Det er mye forskning som ligger bak at de nyeste elbilbatteriene nå har erstattet 90 prosent av kobolten sammenlignet med et typisk mobilbatteri, forklarer batteriforskeren.

Små batterier, store muligheter

Tilbake i Norge, har vi i snitt 74 brukte batterier i hjemmene våre. I utstyr vi ikke bruker lenger, eller liggende i roteskuffen. Husholdningsbatteriene våre kan virke ubetydelige når vi sammenligner med enorme bilbatterier, men det vi gjør med de små batteriene har stor betydning. Det handler ikke om størrelse, men om mengde, for hvert år kjøper vi over 2000 tonn husholdningsbatterier i Norge. Det er like mye som seks passasjerfly (Boeing 747) veier, det.

Skal vi takle fremtidens behov for batterier, må disse opp av skuffen når vi er ferdige med dem. Leverer vi batteriene våre til gjenvinning, kan sink, kobolt og andre råmaterialer som allerede er tatt ut brukes på nytt. Og på nytt. Jo mer kobolt og sink som gjenvinnes, desto mindre trenger vi å hente ut fra naturen. Fra gruver som nærmer seg tomme.

Ting skjer

På tampen av 2020 kom EU med et reguleringsforslag som ber om at det stilles krav til at store batterier, for eksempel elbilbatterier, lages av en viss andel resirkulerte materialer. Helt konkret foreslås det blant annet at 4 % av litiumet, 4 % av nikkelet og 12 % av kolbolten skal være resirkulert. Disse andelene skal etter planen nesten dobles fra 2035. Høen Hval mener det er nærliggende å tro at dette reguleringsforslaget, eller en variant av det, vil gå gjennom.

– Samtidig vil vi nok se et voksende marked for gjenbruk av store batterier. Når et elbilbatteri har gjort jobben sin i en elbil, har det fortsatt en enorm energikapasitet som for eksempel kan brukes i stasjonær energilagring (f.eks. sammen med solcelleanlegg, slik at man kan lagre overskuddsstrøm fra dagtid når strømforbruker er lavt, til når solen er på vei ned, og middag skal lages og klær skal vaskes i de tusen hjem). Kombinasjonen av resirkulering og gjenbruk, samtidig som vi ser en gradvis utfasing av engangsbatterier, vil bidra til å i hvert fall lette eller utsette batterikrisen dere snakker om. Den som handler om fremtidens råvaremangel på grunn av for lite bærekraftig mineralbruk. Parallelt må vi også utvikle nye batteriteknologier, som ikke er så avhengige av de mest kritiske metallene (se faktaboksen «Hva gjør forskerne?»), avslutter han.

Denne artikkelen ble publisert mars 2022.