Husker du tiden da vi bare brukte mobiltelefonene våre til å ringe, sende meldinger, sjekke klokka og spille snake? Kalenderen viser 1999, og denne kalenderen henger kanskje på en vegg som er malt i tidsriktig okergul. På en annen vegg henger hustelefonen, den som får opptattsignal når noen andre i husholdet er på sol.no, ved hjelp av et modem som bråker mer enn populære Offspring. Selv om det kan føles som det er hundre år siden nittitallet, ble mye av elektronikken vi bruker i dag oppfunnet da.

Men det stopper ikke der. I dag kommer stadig flere ting med kontrollpaneler og kretskort, noe som kalles “The Smart Everything”. Står du på butikken og lurer på om du har tacosaus, kan du åpne en app og se inn i det smarte, kameraovervåkede kjøleskapet ditt. Etterpå kan du reise hjem i en selvkjørende bil, til et hjem du kan styre fra smarttelefonen eller ved å si “hei, Siri”. Til og med et hoppetau er ikke lenger bare et hoppetau, nå finnes det også smarte varianter som registrerer antall hopp, kaloriforbruk og treningstid.

Og dagens mobiltelefon? I gjennomsnitt sjekker vi den 150 ganger om dagen – og den er kraftigere enn all teknologi NASA hadde da de sendte sine første astronauter til månen.

Etterspørsel av elektronikk, etterspørsel av råmaterialer

I dag elsker vi den smarte elektronikken vår, men vi er ikke særlig trofast mot den. I Norge bytter vi for eksempel ut smarttelefonen hvert tredje år, ifølge Tek.no, og globalt ble det solgt rundt 1,4 milliarder mobiler i fjor. Grunnen til at vi bytter et eple mot et annet, eller en Android mot en annen, kan være at mobilen er blitt treg eller det har kommet en ny modell vi har mer lyst på. Det er heller ikke lagt opp til at vi skal kunne ha den lenge. Apple sier selv at iPhone har en estimert levetid på tre år, og i tillegg er den både vanskelig og kostbar å reparere (ifixit.com sine ord, ikke Apples).

Behovet og “behovet” for ny, smart elektronikk fører til en stadig økende etterspørsel av råmaterialer. Det går i tillegg med flere ressurser når vi produserer smart elektronikk, enn den «dumme» vi hadde på 1990-tallet. Når det ikke finnes nok resirkulerte materialer å ta av, må det utvinnes nye råstoffer fra naturen. Det kan være en energikrevende og forurensende prosess, som ofte er risikofylt for de som jobber med utvinningen.

Gullkorn fra gruvedrift

Det er gull i mer enn det som glimrer. Tar vi en mobiltelefon fra hverandre finner vi opptil 40 ulike metaller. EU kaller noen av disse metallene, for eksempel kobolt som er nødvendig i batteriet, for kritiske råstoffer. Det betyr at det har stor økonomisk viktighet, samtidig som det er knyttet risiko til tilgangen (“high supply risk”). I kretskortet er det gull, jern, kobber, sink, sølv og tinn. Gullet, det er der fordi det leder strøm.

Alle disse metallene ligger spredt rundt omkring i jordskorpa, for å finne gull må vi eksempelvis sprenge og grave i fjell. Gullkornene er ofte så små at vi ikke ser dem, så det må mye berg til for å ta ut nok gull til all elektronikken vår. For å få bare ett gram gull må vi sprenge og knuse omtrent 1000 kilo fjell, og derfor etterlater gullgruvedrift seg dype spor. I Latin-Amerika for eksempel, har den rasert regnskog over hele regionen. Den har ødelagt trær, forurenset lufta og forgiftet vannet.

I Colombia er ikke kokain lenger den viktigste inntektskilden til kriminelle grupperinger, nå er det gull som finansierer dem. USA er det landet i verden som kjøper mest gull fra Colombia, hvor ulovlig gullgruvedrift kobles til vold og undertrykkelse, men hvor blir alt dette gullet av? New York Times reiste til Colombia for å undersøke dette, og fant ut at de hadde svaret hele tiden. I smarttelefonene sine.

Gullet finnes ikke lenger i bakken

Sjokkavsløringer som det New York Times har kommet med, har fått både Apple og Samsung til å snakke høyere om bærekraft og sosialt ansvar. Det har også dukket opp selskap som vil det annerledes, for eksempel Fairphone, som tilbyr mobiltelefoner som er snillere mot miljøet og mer rettferdig produsert. Her hjemme har vi blant annet Hulii, som selger brukte mobiltelefoner som er kvalitetssikret av fagfolk. OneCall har også konseptet NestenNy, hvor de tilbyr bittelitt brukte mobiltelefoner til sterk reduserte priser.

Det New York Times snakker om, er likevel bare begynnelsen på utfordringene, bare gullet. Alle de andre metallene i elektronikken vår utvinnes også fra gruver over hele verden, ofte i et så høyt tempo at flere av disse metallene har blitt vanskelige å få tak i. En av verdens rikeste gullforekomster, George Harrisons minnepark i Johannesburg i Sør-Afrika, er nå nedlagt. Det er ikke nok gull igjen her til at gruven kan drives lønnsomt. Gullet, det finnes ikke lenger i bakken, men i elektronikken vår.

Fremtiden ringte og ville ha den gamle telefonen din

Sju av ti nordmenn har brukte mobiltelefoner liggende hjemme, kanskje sammen med en slukket lyspære eller en ødelagt leke. Det sies at et bærenett stappfullt av (41) brukte mobiltelefoner inneholder cirka ett gram gull, omtrent like mye gull som det er i en tynn giftering, og dette gullet kan brukes om igjen. iPhone 13 har for eksempel resirkulert gull i pletteringen til hovedkortet og i ledningen til kameraene. Dette kalles urban mining; at vi henter ut metaller fra brukte produkter og bruker dem om igjen, noe som kan være mer miljøvennlig og mye mindre risikofylt enn tradisjonell gruvedrift.

Skuffen din er den nye gullgruven

Et hinder vi har på veien mot mer urban mining, er haugen med ødelagt elektronikk vi har hjemme, som ikke leveres til gjenvinning. Bare i Norge består denne haugen av 5.000.000 smarttelefoner, omtrent to per hushold, og annen småelektronikk og elektriske kabler kommer i tillegg. En av hovedårsakene til at vi ikke leverer inn elektronikken vår, ifølge Norsk institutt for luftforskning (NILU), er at vi er redde for å levere fra oss gjenstander som kan inneholde privat informasjon. Er vi ikke sikre på hvordan vi sletter innholdet i den gamle laptopen eller mobilen, blir den liggende i roteskuffen (vi viser deg hvordan i faktaboksen “Hvordan slette alt fra mobilen”).

Skal bli enklere å reparere ødelagt elektronikk

Det er digg å få ryddet i roteskuffen. Når du leverer inn elektronikken din, bidrar du i tillegg til å kutte klimagassutslipp, bevare naturressurser og holde etterspørselen av sjeldne metaller nede. Det gjør du også når du sørger for at elektronikken kan brukes lenger, ved å reparere den eller gi den videre. Men, skal elektronikken vår virkelig bli mer bærekraftig, kan ikke ansvaret ligge på oss alene.

EU-kommisjonen har lagt fram planen “New Circular Economy Action Plan” (2020) hvor de blant annet snakker om retten til å reparere. EU vil sikre at det blir enklere å fikse elektronisk utstyr, deriblant mobiltelefonen. Samtidig vil kommisjonen sørge for at elektronikken i utgangspunktet skal vare lenger, og de jobber mot en felles europeisk ladestandard. Alle nye mobiltelefoner, nettbrett, digitalkameraer, hodetelefoner og bærbare høyttalere skal bruke samme type ladekabel (USB-C).

Her hjemme foreslår Justis- og beredskapsdepartementet at forbrukerkjøpsloven endres til det mer moderne, at du også skal kunne reklamere på manglende oppdateringer som må til for at de smarte tingene dine skal kunne fungere og vare. Før mobiltelefonen din til slutt legger på røret.

Artikkelen er faktasjekket av Golnoush Abbasi, seniorforsker ved NILU (Norsk institutt for luftforskning), avdeling for miljøeffekter og bærekraft.

Denne artikkelen ble publisert mars 2022.