Det usynlige systemet

Høsten 2016 og vinteren 2017 var det søppelkrise i Oslo. Hundretusener av osloboere fikk ikke hentet avfallet sitt. Papp og papir, restavfall, grønne og blå poser tok over byens bakgårder. Kommentarfeltene kokte og telefonen til Renovasjonsetaten gikk varm. Årsaken til kaoset var at selskapet, som hadde vunnet anbudet for å hente avfall i Oslo, ikke klarte å hente det likevel. Osloboerne fikk oppleve hvordan det er å leve uten et velfungerende avfallssystem, noe som er hverdagen i land som Thailand og Vietnam. I Oslo ble vi plutselig, og bokstavelig talt, møtt i døra av de vanvittige mengdene søppel vi produserer.

Sånn pleier det ikke å være her, sa en til Aftenposten. 

Det ser ut som en svinesti, sa en annen til VG.

Ute av syne, ute av sinn 

Før vi forstod konsekvensene av plast i havet, forurensing fra søppelbrenning og miljøgiftenes påvirkning på naturen, var avfallshåndtering en enkel sak. Avfall ble hovedsakelig sett på som et problem på grunn av hygiene og plass, noe som ble løst med den tilsynelatende magiske metoden “ute av syne, ute av sinn.” Avfall ble lagt på fyllinger, gravd ned og dumpet i havet. I 1900 hadde Oslo (Christiania) behov for et nytt sted å kvitte seg med avfallet sitt. Oslo kommune kjøpte derfor Langøyene av Nesodden kommune. Opprinnelig var Langøyene to øyer, men etterhvert gjorde alt husholdnings- og næringsavfallet at øyene vokste sammen til én. Langøyene fungerte som Oslos søppeldynge i 40 år.

Vekst og velstand – bruk og kast

Industrialisering. Internasjonal handel. Oljefunn. Alt dette har gitt nordmenn en betydelig velstandsøkning, og med velstand følger kjøpekraft. Jo mer vi kjøper, jo mer avfall blir det. På 1970-tallet viste det seg at den magiske metoden bare var en illusjon. Etterhvert ble avfallsmengden og konsekvensene for store. Fyllingene var overfylte og søpla ble ikke brutt ned like fort som vi trodde. Det piplet miljøgifter ut fra deponiene, og kjemikalier ble påvist i kjøleskap og andre hvite- og brunevarer. Hygiene hadde vært styrende for hvordan vi hadde behandlet avfallet vårt, men nå begynte et annet hensyn å overta. Hensynet til miljøet.

Fra avfall til ressurs

Etterhvert har ting bare blitt billigere og billigere. Vi har fått fast fashion og fast food. Jordas befolkning øker. Alt dette gir et enormt press på jordas naturressurser, og tvinger frem løsninger som får disse ressursene inn i kretsløp. Sortering er et sånt kretsløp, hvor vi tar vare på materialene i avfallet og bruker de som råvarer til å lage nye produkter. Når vi gjør det, begrenser vi behovet for å ta ut nye naturressurser og sikrer at naturressursene som allerede er hentet ut kan brukes om igjen. Å gjenvinne avfall til nye råvarer krever i tillegg mindre energi enn når vi utvinner råvarer fra naturen. I dag tenker vi ikke lenger på avfall som noe vi må få bort eller brenne, men som noe vi kan bruke videre til andre ting. Søppel er blitt en ressurs, søppelbilen har blitt verditransport. Og Langøyene? Det har blitt forvandlet til et sommerparadis.

Når systemet fungerer

Hver uke tømmer rundt 50 renovasjonsbiler over 130.000 avfallsbeholdere. Ytterligere 2000 nedgravde avfallsbeholdere tømmes ved behov. Renovatørene har nesten 8500 nøkler som åpner portrom, avfallsrom og kjellere. Dette er bare i Oslo.

Over hele landet er avfallssystemet komplisert og omfattende, og dette er bare begynnelsen. Bare hentingen. Innsamlet glass- og metallemballasje sendes for eksempel til Sirkel sitt anlegg i Fredrikstad, hvor store magneter først skiller metall fra glass. Metallemballasjen har sin egen reise, mens glasset blir finsortert ved at et kamera leser hver enkelt glassbit. Glassbitene blir sortert etter fargenyanse, så glassverkene kan produsere ny glassemballasje i akkurat den fargen de ønsker. Hos Sirkel produseres også Glasopor, det mest miljøvennlige fyll- og isolasjonsmaterialet på markedet.

Tilbake i Oslo gjør også restavfallet nytte for seg, det som optimalt sett er igjen etter vi har sortert ut det som kan resirkuleres. Restavfallet brennes og blir til fjernvarme. I prosessen slipper forbrenningsanlegget ut CO2 og derfor er målet et CSS-anlegg på Klemetsrud; et karbonfangst og lagringsanlegg som fanger og lagrer CO2 når restavfall brennes. Fyllinger er fortiden, sortering er nåtiden, og fremtiden? Den er forhåpentligvis karbonnegativ. 

Ute av syne, ute av sinn – ennå?

I 2020 kvittet vi oss med et halvt tonn avfall hver, og avfallsmengden øker hvert eneste år. Avfallssystemet er en sentral del av infrastrukturen i Norge og regnes som en kritisk samfunnsfunksjon. Det tilrettelegger for resirkulering, holder miljøgifter i lukkede kretsløp og sørger for at avfall ikke kommer på avveie. Avfallssystemet gjør også at vi ikke blir konfrontert med de enorme avfallsmengdene våre. Det vi kaster blir hentet og tatt hånd om, og beholderne gjøres klare for å ta imot enda mer avfall, mens vi er opptatte med å drikke dagens første kaffekopp eller børste knekkebrødsmuler av buksa. Det kan hende vi opplever den magiske metoden ennå – ute av syne, ute av sinn – men kanskje det usynlige systemet har blitt litt mer synlig for deg nå?

Denne artikkelen ble publisert mars 2022.